Siden forrige oppdatering har jeg ikke beveget meg utenfor Bolivia, men det betyr ikke at det ikke har skjedd mye. Jeg har vært nord i Bolivia hvor høyden over havet ikke er så stor, klimaet er fuktig og varmtog dyrelivet er rikt. Jeg har vært i Potosi, en by som ble stiftet på bakgrunn av fjellet Cerro Rico, rikt på sølv, hvor flere millioner mennesker har mistet livet siden kolonitida. Og jeg kom nettopp hjem fra en tur rundt Uyuni og omegn, som har et spektakulært og unikt naturlandskap å by på.
Søndag 23. mai satte jeg meg på bussen fra La Paz mot mer tropiske Rurrenabaque. I Bolivia stresser man ikke særlig mye, og selv om det var meningen at vi skulle dra kl. 11.00, var vi ikke i gang før 12.00. Det var tilsynelatende ingen grunn til det heller, bortsett fra at selgere med alt fra aviser til suvenirer skulle få slippe til med sitt. Når vi først kom i gang, stoppet vi opptil flere ganger den første timen for å slippe på en og annen ekstra passasjer. I ettertid har det vist seg at alle bussreiser i Bolivia er sånn, og det har bare vært å vende seg til det.
Da vi endelig kom (ordentlig) i gang var det en spektakulær busstur jeg var på. Veien var lang og skummel, med bratte skrenter og trange passasjer. Bussjåføren valgte konsekvent det ytterste "feltet", noe som ikke gjorde at jeg følte meg mer trygg. Heldigvis var sidemannen min en engelsk jevnaldrende gutt, så jeg hadde noen å prate med, både om turen og andre ting.
Etter en 18-19 timer lang busstur med lite søvn var jeg framme i Rurrenabaque, og der øste det ned. Jeg hadde heldigvis litt tid igjen før turprogrammet (tre dager langs en elv i et område som heter Pampas) begynte, så jeg ventet i bussen i et par minutter. Det ble et kort opphold i regnværet, og jeg kom meg fram til reisebyrået relativt tørr. Da regnet kom tilbake var jeg og gruppa mi på vei til elva i en bil.
Opplegget for de tre dagene var veldig bra. Vi bodde i noen trehytter et par timer oppover elva, og på turen opp så vi forskjellige dyrearter. Det levde vanvittig mange krokodiller der, og vi så også skilpadder, aper, gribber og mye mer. I løpet av dagene var det flere spennende aktiviteter, f.eks. pirayafisking, leting etter anakondaer og svømming med rosa delfiner. Vi fant ingen anakondaer pga. dårlig vær, jeg svømte ikke med delfinene fordi de var for sjenerte og holdt seg unna oss, og jeg fanget bare én piraya. Jeg hadde det allikevel kjempemorsomt, trolig fordi det var så annerledes fra andre ting jeg har sett før, og fordi gruppa mi var helt herlig.
Torsdag 27. fløy jeg tilbake til La Paz med propellfly. Jeg kan ikke huske å ha vært i et propellfly før, og det var en artig opplevelse. Flyturen tok 40 minutter, og fikk bussturen med sine 19 timer til å virke enda verre enn den allerede gjorde.
Da jeg kom fram til La Paz var jeg der bare i noen korte timer før jeg dro videre med buss til Potosi, verdens høyeste by med sine 4070 moh. Igjen var det en ganske dårlig bussopplevelse, hvor stikkordene er overvektig sidemann og kun én dopause. Sjåføren kjørte i det minste ganske fort, og jeg var framme ca. 05.30, en god time tidligere enn planlagt.
I Potosi hadde jeg avtalt å treffe Max som jeg ble kjent med i Buenos Aires. Det var godt å være sammen med noen man har blitt kjent med på forhånd, blant annet fordi samtalene kan gå litt utenom "hvor har du vært?" og "hvor skal du?". Han hadde alt vært i byen i to dager, var litt kjent og kunne vise meg rundt. Potosi er en gruveby som ble stiftet da det ble oppdaget store mengder sølv i fjellet Cerro Rico. I en periode var den en av verdens rikeste byer, men det var på bekostning av flere millioner slavers liv. Det anslås at ca. 8 millioner mennesker har mistet livet sitt i gruvene, som regel på grunn av enten ulykker eller ødelagte lunger som følge av store mengder støv gjennom flere år. Fra kolonitida og helt til noen tiår siden ble det produsert mynter i byen, og vi besøkte et museum som fortalte den historien. Det var interessant, og jeg fikk også lage min egen mynt.
Den andre dagen besøkte vi gruvene. Gangene er veldig smale og utrolig støvete, og det var en enorm fysisk anstrengelse å bevege seg i dem. Jeg var der i kun én time, og fikk utrolig stor respekt for gruvearbeiderne som typisk har skift på ti timer. Dagen vi var der var det ingen som jobbet i gruvene, det var nemlig dagen for et ofringsrituale. Gruvearbeiderne tror at det er djevelen, Tio, som er gud over gruvene, og hvis de ikke ofrer noe til han jevnlig, tar han menneskeliv for å slukke blodtørsten sin. Dermed fikk vi lov til å oppleve at to lamaer ble ofret, og at blodet deres ble kastet over gruveinngangen og husdører i nærheten. Vi fikk også striper av blod smurt i ansiktet vårt, og etter dette ble det servert drikkvarer: 96% sprit (riktignok blandet ut med litt brus). Vi sprang også to dynamittkubber, en for hver lama. Det hele var en intens opplevelse helt utenom noe annet jeg har opplevd før, og det er kanskje det mest minneverdige jeg har gjort i løpet av hele turen så langt.
Søndag 30. mai forlot Max og jeg Potosi, og dro til Uyuni, en by som nå er mest kjent for å være nærliggende til verdens største saltslette, Salar de Uyuni.
Mandag 31. dro vi med en gruppe på en tre dager lang tur for å se saltslettene og mer av området rundt Uyuni. Vi så en gravplass for tog, geysirer, lavastein, lamaer, en grønn lagune som ikke var grønn, vi badet i en naturlig oppvarmet dam, vi sov i et kaldt salthotell og i et enda kaldere normalt hotell, og vi kjørte mye rundt i en jeep. I det hele tatt opplevde vi veldig mye, og hadde det fantastisk (bortsett fra når vi ikke fikk sove pga. kulda).
I går, onsdag 2. juni, kom vi tilbake til Uyuni, og Max og jeg tok bussen til La Paz. Det er den kaldeste bussturen jeg noensinne har vært på, og da vi halvveis måtte bytte til en buss som heldigvis hadde varmeelementer, hadde jeg knapt nok følelse igjen i føttene mine. Vi kom fram i dag tidlig, og dagen i dag har jeg brukt på å få tilbake varmen, hvile ut, og å registrere at staten Israel ikke har blitt noe mindre forkastelig siden jeg dro hjemmefra. Jeg bestilte også bussbillett til Cusco i Peru, og avreise er 08.00 i morgen tidlig. Hvis alt går som planlagt blir det derfra en tur til Machu Picchu, før jeg så drar videre til Lima. Nå er det under tre uker til jeg hjemreisa, så for å få mest mulig ut av tida som gjenstår, blir det intenst med turisme.
