Hjemme igjen

Hei alle sammen!

Den 24. juni kom jeg hjem igjen, men jeg har hatt alt for mye å gjøre, og ikke minst vært alt for lat, til å oppdatere bloggen. Her kommer en kort oppdatering om de siste ukene mine i Sør-Amerika.

5. juni tok jeg buss til byen Cusco i Peru. Det var inkaenes hovedstad før europeerne kom til kontinentet. En del av ruinene fra dette har fått stå, og de er fine å se på. Men det er ikke i Cusco de flotteste inkaruinene ligger: dem finner du ved Machu Picchu-fjellet, og har fått stå i fred, fordi de ikke ble oppdaget før 1911 (riktignok hadde de lokale innbyggerne visst om dem i all tid, men det var ikke før i 1911 at man var nysgjerrige

nok til å høre på hva de hadde å si). Cusco er nærmest

e base for alle turister som vil ta seg dit, og jeg var

absolutt en av dem.

Den mest populære veien er langs "the Inca Trail", inkaenes spor. Den har dessverre blitt så populær at man må begrense antallet personer som får bruke den, og nå får "bare" 500 personer starte på den fire dager lange turen om dagen. Resultatet er den er fullbooket i høysesongen, da jeg var der, og jeg måtte finne en annen måte å komme meg dit. Heldigvis er et annet resultat av dette at det oppstår mange andre muligheter for å komme seg dit, og en av disse, den jeg valgte, har blitt døpt"the Inca Jungle Trail". Den går over fire dager, som består av en dag med sykling i nedoverbakke, to dager med vandring på bilveier, vanlige stier og inkastier, og en siste dag hvor man går opp til ruinene. Jeg skal ikke skrive mer om turen, men laster bare opp noen bilder og lar dem tale for seg.

Turen var helt fantastisk, og Machu Picchu var kanskje den viktigste enkeltgrunnen til at jeg valgte Sør-Amerika som destinasjon. Det innfridde absolutt til forventningene, og jeg hadde det slitsomt men utrolig flott.

Da jeg kom tilbake brukte jeg to dager på å hvile ut i Cusco, før jeg tok buss videre til Lima den 12. Den 13. var jeg framme, og jeg ble i Lima i et par dager. Det skjedde ikke spesielt mye der, men det var en ganske fin by.

16. juni fløy jeg tilbake til Rio de Janeiro (via Panama!), og den 17. var jeg klar for min siste uke i Sør-Amerika. Rio er en herlig by jeg liker godt, så det gjorde ikke noe at det var min andre gang der. Dessuten pågikk fotball-VM under besøket mitt, og det merkes der. Jeg så Brasil slå Elfenbenskysten på storskjerm på Copacabana-stranda, som absolutt var en opplevelse. Jeg ble attpåtil intervjuet av brasiliansk TV, som jo er litt stas. Jeg rakk også å hang glide før jeg var klar for den endelige hjemreisa 23. juni.

Turen hjem var lang men gikk helt greit. Det var veldig spesielt å komme hjem til sommerlyse Norge, men det var også godt.

Siden dette blir det siste innlegget i denne bloggen, skal jeg prøve meg på en kort oppsummering av reisa:

Jeg har hatt det helt fantastisk. Såpass har sikkert kommet fram i de øvrige innleggene. Jeg har besøkt flotte steder, truffet herlige mennesker, opplevd nye kulturer, smakt på nye matretter, og blitt mye rikere på erfaringer. Det har vært hendelses- og lærerikt, og jeg har absolutt fått mer reiselyst. Dette blir neppe den siste gangen jeg backpacker. Selv om jeg snart begynner å komme ned på bakken igjen, er jeg sikker på at turen kommer til å bli et sterkt og godt minne resten av livet mitt.

Takk til alle som har fulgt bloggen! Det har vært veldig gøy å skrive for dere :)

Vennlig hilsen Oddbjørn

Mer Bolivia

Siden forrige oppdatering har jeg ikke beveget meg utenfor Bolivia, men det betyr ikke at det ikke har skjedd mye. Jeg har vært nord i Bolivia hvor høyden over havet ikke er så stor, klimaet er fuktig og varmtog dyrelivet er rikt. Jeg har vært i Potosi, en by som ble stiftet på bakgrunn av fjellet Cerro Rico, rikt på sølv, hvor flere millioner mennesker har mistet livet siden kolonitida. Og jeg kom nettopp hjem fra en tur rundt Uyuni og omegn, som har et spektakulært og unikt naturlandskap å by på.

Søndag 23. mai satte jeg meg på bussen fra La Paz mot mer tropiske Rurrenabaque. I Bolivia stresser man ikke særlig mye, og selv om det var meningen at vi skulle dra kl. 11.00, var vi ikke i gang før 12.00. Det var tilsynelatende ingen grunn til det heller, bortsett fra at selgere med alt fra aviser til suvenirer skulle få slippe til med sitt. Når vi først kom i gang, stoppet vi opptil flere ganger den første timen for å slippe på en og annen ekstra passasjer. I ettertid har det vist seg at alle bussreiser i Bolivia er sånn, og det har bare vært å vende seg til det.

Da vi endelig kom (ordentlig) i gang var det en spektakulær busstur jeg var på. Veien var lang og skummel, med bratte skrenter og trange passasjer. Bussjåføren valgte konsekvent det ytterste "feltet", noe som ikke gjorde at jeg følte meg mer trygg. Heldigvis var sidemannen min en engelsk jevnaldrende gutt, så jeg hadde noen å prate med, både om turen og andre ting.

Etter en 18-19 timer lang busstur med lite søvn var jeg framme i Rurrenabaque, og der øste det ned. Jeg hadde heldigvis litt tid igjen før turprogrammet (tre dager langs en elv i et område som heter Pampas) begynte, så jeg ventet i bussen i et par minutter. Det ble et kort opphold i regnværet, og jeg kom meg fram til reisebyrået relativt tørr. Da regnet kom tilbake var jeg og gruppa mi på vei til elva i en bil.

Opplegget for de tre dagene var veldig bra. Vi bodde i noen trehytter et par timer oppover elva, og på turen opp så vi forskjellige dyrearter. Det levde vanvittig mange krokodiller der, og vi så også skilpadder, aper, gribber og mye mer. I løpet av dagene var det flere spennende aktiviteter, f.eks. pirayafisking, leting etter anakondaer og svømming med rosa delfiner. Vi fant ingen anakondaer pga. dårlig vær, jeg svømte ikke med delfinene fordi de var for sjenerte og holdt seg unna oss, og jeg fanget bare én piraya. Jeg hadde det allikevel kjempemorsomt, trolig fordi det var så annerledes fra andre ting jeg har sett før, og fordi gruppa mi var helt herlig.

Torsdag 27. fløy jeg tilbake til La Paz med propellfly. Jeg kan ikke huske å ha vært i et propellfly før, og det var en artig opplevelse. Flyturen tok 40 minutter, og fikk bussturen med sine 19 timer til å virke enda verre enn den allerede gjorde.

Da jeg kom fram til La Paz var jeg der bare i noen korte timer før jeg dro videre med buss til Potosi, verdens høyeste by med sine 4070 moh. Igjen var det en ganske dårlig bussopplevelse, hvor stikkordene er overvektig sidemann og kun én dopause. Sjåføren kjørte i det minste ganske fort, og jeg var framme ca. 05.30, en god time tidligere enn planlagt.

I Potosi hadde jeg avtalt å treffe Max som jeg ble kjent med i Buenos Aires. Det var godt å være sammen med noen man har blitt kjent med på forhånd, blant annet fordi samtalene kan gå litt utenom "hvor har du vært?" og "hvor skal du?". Han hadde alt vært i byen i to dager, var litt kjent og kunne vise meg rundt. Potosi er en gruveby som ble stiftet da det ble oppdaget store mengder sølv i fjellet Cerro Rico. I en periode var den en av verdens rikeste byer, men det var på bekostning av flere millioner slavers liv. Det anslås at ca. 8 millioner mennesker har mistet livet sitt i gruvene, som regel på grunn av enten ulykker eller ødelagte lunger som følge av store mengder støv gjennom flere år. Fra kolonitida og helt til noen tiår siden ble det produsert mynter i byen, og vi besøkte et museum som fortalte den historien. Det var interessant, og jeg fikk også lage min egen mynt.

Den andre dagen besøkte vi gruvene. Gangene er veldig smale og utrolig støvete, og det var en enorm fysisk anstrengelse å bevege seg i dem. Jeg var der i kun én time, og fikk utrolig stor respekt for gruvearbeiderne som typisk har skift på ti timer. Dagen vi var der var det ingen som jobbet i gruvene, det var nemlig dagen for et ofringsrituale. Gruvearbeiderne tror at det er djevelen, Tio, som er gud over gruvene, og hvis de ikke ofrer noe til han jevnlig, tar han menneskeliv for å slukke blodtørsten sin. Dermed fikk vi lov til å oppleve at to lamaer ble ofret, og at blodet deres ble kastet over gruveinngangen og husdører i nærheten. Vi fikk også striper av blod smurt i ansiktet vårt, og etter dette ble det servert drikkvarer: 96% sprit (riktignok blandet ut med litt brus). Vi sprang også to dynamittkubber, en for hver lama. Det hele var en intens opplevelse helt utenom noe annet jeg har opplevd før, og det er kanskje det mest minneverdige jeg har gjort i løpet av hele turen så langt.

Søndag 30. mai forlot Max og jeg Potosi, og dro til Uyuni, en by som nå er mest kjent for å være nærliggende til verdens største saltslette, Salar de Uyuni.

Mandag 31. dro vi med en gruppe på en tre dager lang tur for å se saltslettene og mer av området rundt Uyuni. Vi så en gravplass for tog, geysirer, lavastein, lamaer, en grønn lagune som ikke var grønn, vi badet i en naturlig oppvarmet dam, vi sov i et kaldt salthotell og i et enda kaldere normalt hotell, og vi kjørte mye rundt i en jeep. I det hele tatt opplevde vi veldig mye, og hadde det fantastisk (bortsett fra når vi ikke fikk sove pga. kulda).

I går, onsdag 2. juni, kom vi tilbake til Uyuni, og Max og jeg tok bussen til La Paz. Det er den kaldeste bussturen jeg noensinne har vært på, og da vi halvveis måtte bytte til en buss som heldigvis hadde varmeelementer, hadde jeg knapt nok følelse igjen i føttene mine. Vi kom fram i dag tidlig, og dagen i dag har jeg brukt på å få tilbake varmen, hvile ut, og å registrere at staten Israel ikke har blitt noe mindre forkastelig siden jeg dro hjemmefra. Jeg bestilte også bussbillett til Cusco i Peru, og avreise er 08.00 i morgen tidlig. Hvis alt går som planlagt blir det derfra en tur til Machu Picchu, før jeg så drar videre til Lima. Nå er det under tre uker til jeg hjemreisa, så for å få mest mulig ut av tida som gjenstår, blir det intenst med turisme.

Buenos Aires, Salta og La Paz

Igjen har det gått veldig lang tid siden sist jeg oppdaterte bloggen, og det er rett og slett på grunn av latskap. Jeg bruker en god stund på hvert innlegg, og trenger derfor litt motivasjon for å skrive et nytt et. Ettersom tiden går blir det mer å skrive og det kreves mer tid, som igjen krever mer motivasjon. Det er altså en nedadgående spiral. Jeg beklager at jeg ikke har klart å komme i gang tidligere, både til meg selv og alle lesere. Men nok om det.

Jeg fikk gjort et par turist-ting de siste dagene i Buenos Aires. Jeg var på en ny fotballkamp, og denne gangen var det de argentinske lagene Boca Juniors og Huracan som møttes til dyst. Vi måtte dra et par timer før kampenn begynte, for å være garantert å slippe inn uten å havne i bråk med hoooligans. Inne på stadion er visstnok sikkerheten vår garantert av mafiaen, mot betaling, og for å kunne slippe inn tidligere måtte politiet bestikkes (jeg dro fra herberget med en gruppe, og gruppelederen tar seg av disse detaljene). Det er altså noe annerledes å dra på fotballkamp i Buenos Aires enn andre steder i verden. Selve kampen var ganske underholdene, og selv om "mitt" lag, Boca Juniors, tapte 2-1, ble det spilt god fotball, og stemningen var på topp.

I Buenos Aires finnes en stor kirkegård med mange krypter og mausoleer som jeg også besøkte. Mange av dem er dekorert med skulpturer eller annen utsmykning, og det er utrolig hvor mye penger folk er villige til å bruke på stedet de skal ligge når de dør.

(Jeg er klar over at det andre bildet står sidelengs. Etter to forsøk på å rette det opp orker jeg ikke mer, og dere får heller rotere hodet.)

Jeg hadde mange flotte restaurantbesøk i byen, og det er ingen tvil om at argentinerne er blant verdens beste på kjøtt. Selv om jeg ikke kan påberope meg å være noen stor vinkjenner, vil jeg også si at det lages veldig god vin i Argentina. Det er en kulinarisk opplevelse å besøke landet for alle som er glade i godt kjøtt og vin. Bare husk på å bestille salat eller grønnsaker i tillegg til hovedretten hvis du vil ha det, for det er ingen selvfølge at det er med i måltidet.

Torsdag 13. mai hadde jeg fått nok av Buenos Aires og satte meg på en buss nordover, mot byen Salta (selv om det ikke skjedde så spontant som jeg kanskje gir uttrykk for her). Fredag morgen kom jeg fram til en by som var behagelig mye roligere enn landets hovedstad. Salta er hovedstaden i provinsen med det samme navnet, og ligger nord-vest i Argentina. Den ligger i nærheten av Andesfjellene, og under kolonitida var den et bindeledd for transport av gull og andre mineraler fra fjellene og til Buenos Aires.

Den første dagen brukte jeg på å se meg om i byen. Den har mye flott arkitektur fra tida da den ble stiftet, men dessverre er det mye av det som ikke vedlikeholdes. Uansett er det en sjarmerende by som er en god del større enn man først får inntrykk av.

Den andre dagen i Salta, lørdag 15. mai, startet tidlig om morgenen. Klokken 7.00 ble jeg plukket opp fra herberget for å dra på en stor tur rundt om i provinsen. Vi kjørte høyt opp i fjellene og besøkte blant annet en landsby 4000 moh, en saltslette og en toglinje som går igjennom Andesfjellene. Det var veldig spennende å oppleve alt dette, selv om det var ganske ubehagelig å gå nok så rett opp fra ca. 1000 moh. og til rundt 4000. Det var tungt for kroppen, så det meste av tida i bilen ble brukt på å sove. Været var bra til å begynne med, men utover dagen ble det overskyet med en del kraftige vindkast. Det var rimelig kjølig, men turen var absolutt verdt det. Jeg var ganske utkjørt da vi kom hjem sent om kvelden.

Søndag er, kanskje ikke så overraskende, en helligdag også i Argentina. Når det i tillegg regner og er ganske grått og trist, er det ikke så mye å gjøre. Jeg brukte dagen til å hvile ut etter lørdagens rundreise. Hadde jeg vært smart hadde jeg også skrevet et innlegg på bloggen, men det var jeg ikke.

Mandag var 17. mai og Norges nasjonaldag, og min feiring ble gjennomført på fire forskjellige flyplasser. Først ut var flyplassen i Salta, og derfra forlot jeg Argentina og ankom Santa Cruz, Bolivia. Der skulle jeg vente i et par timer før planen var at jeg skulle fly videre til La Paz. Det flyet var imidlertidig forsinket med et par timer, og derfor var flyselskapet så greie at de endret ruta mi til La Paz via Cochabamba, noe som altså ga meg en ekstra mellomlanding. Jeg ankom La Paz i rute uten noen hendelser under reisa. Dessverre hjalp dette lite når de hadde glemt å flytte på bagasjen min, og jeg måtte pent vente sammen med en del andre reisende fra Salta i to og en halv time på flyplassen før bagasjen endelig kom fram (med flyet jeg ble flyttet vekk fra). Det ble ikke bedre av at jeg også fikk høydesyke like etter landing, men jeg er i hvert fall en opplevelse rikere.

Nå har jeg vært i La Paz i et par dager, og jeg synes byen er fantastisk! Forutenom å være mye billigere enn alle andre steder jeg har vært hittil, er det en plass med veldig mye sjarm. Gatene er travle og trange, men innbyggerne er veldig hyggelige og behjelpelige. Det er (fredelige) demonstrasjoner hver eneste dag, og politi finnes rundt hvert eneste hjørne. Dagene er behagelig varme, men det er noe kjølig om kveldene. La Paz ligger omtrent 3600 moh. og alt blir litt ekstra slitsomt, men det er bra for samvittigheten min, for jeg føler at jeg har hatt en treningsøkt bare jeg går en liten tur ut for å kjøpe vann.

Jeg har ikke gjort mye annet enn å være i byen i løpet av oppholdet her, men i går (21. mai) besøkte jeg et arkeologisk utgravingssted, Tiwanaku, der forløperne til inkaene holdt til. Det var veldig lærerikt, og det var interessant å høre om disse mystiske indianerne som var borte innen europeerne kom til kontinentet.

I morgen tar jeg bussen til byen Rurrenabaque nord i Bolivia og blir der et par dager for å se plante- og dyrelivet i regnskogen. Jeg ser enormt fram til det, særlig fordi et av målene mine med turen var å gjøre nettopp det. Etter det skal jeg sørover til byen Potosi for å møte en engelskmann jeg ble kjent med i Buenos Aires, før vi sammen drar for å se saltslettene i Uyuni. De kommende dagene blir innholdsrike for meg!

Jeg innså nettopp at det i morgen er den 23. mai, og at jeg da bare har en måned igjen av reisa. De første fem ukene mine her nede har gått utrolig fort, og jeg er redd for at det skal gå enda fortere nå som jeg er over halvveis. Det er mye jeg savner hjemme, men jeg har det uansett utrolig bra her nede og skal sørge for å utnytte tida jeg har igjen så godt som mulig!

Fra Rio til Buenos Aires

Nå har det nesten gått to uker siden forrige oppdatering, og det har skjedd en del siden da. Jeg har vært i de brasilianske byene Paraty og Foz do Iguaçu, tok en snartur til Paraguay og endte til slutt opp i Buenos Aires. Dette var en del av den organiserte reisa i regi av Gap Adventures, noe som innebærer at jeg reiste med en gruppe og at vi hadde en turleder. Her kommer litt om disse dagene.

Den 25. april dro vi fra Rio de Janeiro med buss til Paraty, en by som stammer fra kolonitida. Den har veldig flott arkitektur, og når man går i gatene føler man seg kastet flere år tilbake i tid. Dessverre har byen blitt rammet av flom flere ganger i nyere tider, og de fastboende har flyttet vekk i stor grad de siste årene. De etterlatte husene kjøpes opp av rike utlendinger og blir til ferieboliger som står tomme store deler av året. Derfor er gatene stort sett tomme, og byen virker ganske øde. Allikevel er det en vakker by, og det er også mye å gjøre i området rundt.

En dag ble brukt til å besøke Trinidade, en plass som ligger noe sør for Paraty og som har de kanskje flotteste strendene jeg noen gang har sett. Det var også stier langs strendene som førte deg ut i skogen ved siden av, hvis man trengte et avbrekk fra solbadinga. Været var supert, og turen var ikke annet enn fantastisk.

En annen dag gikk en stor del av gruppa sammen om å leie en båt og besøke noen øyer i nærheten av byen. Igjen var været på topp da vi dro og det ble mye bading, både i vannet og sola. Etter noen timer i båten kom dessverre en kraftig regnskur brått på og ødela idyllen litt. Regnet ga seg etter hvert, men lufttemperaturen holdt seg (relativt) lav og vi dro tilbake etter det. Det var kanskje flaks, for jeg om kvelden merket jeg at jeg var faretruende nær å bli solbrent, men hadde akkurat unngått det.



Dagen etter forlot vi Paraty, og det neste døgnet ble tilbrakt på buss via Sao Paulo til Foz do Iguaçu. Det var god standard på bussene, men det blir uansett trangt og jeg sover i hvert fall ikke godt på dem. Buss er til for transport og ikke søvn, mener nå jeg.

Foz do Iguaçu er, som navnet kanskje røper, en by som ligger ved Iguaçu-fossefallet. Det er et mektig fossefall på grensa mellom Brasil og Argentina, og plante- og dyrelivet rundt er også rikt. Vi tilbrakte én dag på hver side, og siden byen ligger nær Paraguay, tok noen av oss også en snartur innom et svart marked i byen Cidade del Este. Fossen var utrolig imponerende, og ifølge turlederen vår var vannføringen åtte ganger så stor som vanlig pga. det intense regnværert for rundt en måned siden. Inntrykket jeg fikk kan nok ikke overføres gjennom bilder, men jeg viser allikevel noen av de jeg tok, henholdsvis to fra den brasilianske siden og to fra den argentinske.

Vi fikk også kjøre nær fossefallet med båt. Det var en våt men morsom opplevelse.

2. mai ble en ny natt på buss da vi dro til Buenos Aires, og selv om den bussen holdt enda høyere standard, ble ikke søvnen noe bedre av den grunn. Det skyltes blant annet at vi ble stoppet minst seks ganger i kontroll gjennomført av argentinsk militærpoliti! Blant disse var en passkontroll klokken fem om natta, noe som var heller utrivelig. Turlederen vår sa at det vanligvis ikke var mer enn én sjekk. Jeg vet ikke hva som var bakgrunnen for disse grundige kontrollene, men noen sa til meg at det kunne være pga. 1. mai og offentlig helligdag: enkelte argentinere benytter visstnok denne dagen til å dra over grensa for å kjøpe narkotika. Jeg vet ikke om det er den faktiske årsaken, men basert på alle narkotikahundene som var innom virker det ikke helt urimelig.

3. mai ankom vi i hvert fall Buenos Aires trygt, om enn noe forsinket. Det var gruppas siste kveld sammen, og vi spiste lokal mat i en veldig koselig restaurant der jeg fikk en velsmakende argentinsk biff.

Dagen etter var det avskjed, og jeg sjekket inn på herberget jeg nå holder til i. Jeg har dessverre klart å pådra meg en aldri så liten forkjølelse, og har ikke hatt energi til å gjøre så mye enda. Jeg har vandret rundt i gatene og sett meg om, men det er det hele. Jeg føler meg heldigvis litt bedre nå, og forhåpentligvis er jeg klar til dyst i morgen igjen. På planen står å utforske Buenos Aires mer, kanskje se en fotballkamp og å finne ut hvor jeg skal dra videre etter dette!

Jeg vil til slutt benytte anledningen til å ønske min kjære bror Magnar til lykke med dagen som inntreffer omtrent nå deres tid.
Ha en flott dag og kos deg masse, Magnar! Unn deg selv å slappe av litt, og hils alle hjemme :)

Rolige dager

Akkurat nå sitter jeg i hotellrommet hvor jeg skal sove i natt og venter på en briefing i forkant av den organiserte turen til Buenos Aires. Dette blir den første natta jeg ikke deler rom med andre, og det er ganske godt å føle at man har litt privatliv. Ikke at jeg mistrives blant de jeg bor med, snarere tvert i mot. Dette innlegget kommer til å handle om hva som har skjedd fra fotballkampen jeg så på søndag og til i dag.

På søndag var det altså fotballkamp som stod på programmet. Jeg fant etter hvert ut at det ikke var en brasiliansk cupfinale det dreide seg om, men en lokal byfinale. De har tydeligvis også en egen cup for lag som holder til i Rio, og laget "mitt", Flamengo, skulle spille mot det litt mindre laget Botafogo. Ikke at det gjorde spenningen rundt kampen mindre... Jeg satt (stod) blant de litt mindre seriøse Flamengosupporterne. Den harde kjernen stod på tribunen over, men jeg merket tilstedeværelsen deres ganske godt. Her er et kort klipp jeg filmet like før kampen:

Dessverre tapte Flamengo til slutt 1-2, og fotballen som ble spilt var ganske kjedelig. De spilte mye bedre da jeg så dem på TV i en ny kamp et par dager senere. Allikevel var det en utrolig opplevelse å være på Maracanã, Brasils nasjonalstadion som rommer over 100 000 tilskuere. Atmosfæren var intens, og kan ikke sammenlignes med noe jeg har opplevd tidligere.


Mandag ble en roligere dag som ble tilbrakt på Copacabana-stranda. Det ble også mitt siste døgn på det første herberget jeg besøkte, og kvelden var både hyggelig men også litt vemodig. I løpet av uka der ble jeg kjent med veldig mange hyggelige mennesker, og det er ganske rart å tenke på at jeg sannsynligvis aldri kommer til å treffe de fleste av dem igjen. Heldigvis har jeg en avtale om å treffe igjen noen av dem, blant annet engelske Robert, Sam og Sophie som jeg kom spesielt godt overens med. De er nå i Buenos Aires, dit jeg snart er på vei, men skal snart videre til New Zealand, deretter Australia, og kommer hjem til England litt før jeg er tilbake i Norge. Nå har jeg et påskudd for å dra til England, og de har et for å dra til Norge.

Tirsdag beveget jeg meg videre fra Copacabana til naboområdet Ipanema, og flyttet inn på et nytt herberge. Ettersom alle jeg hadde blitt kjent med der hadde dratt videre, følte jeg at det var en god anledning for et miljøskifte. Det nye herberget var et lite hakk ned i pris, et stort hakk ned i renslighet, men heldigvis et hakk opp i vennskapelighet fra personalet. Jeg trivdes nok en del bedre på det første herberget, men jeg har også hatt det hyggelig i Ipanema.

Torsdag skulle jeg egentlig bare bruke til å slappe av på stranda, men plutselig fikk jeg beskjed om at veien opp til Jesus-statuen var ryddet opp, og at det var mulig å dra dit igjen. Derfor meldte jeg meg på en relativt billig tur til Rios mest kjente landemerke (og noen andre mindre minneverdige steder). Sola strålte, og utsikten var fantastisk. Det var en veldig fin opplevelse, til tross for at statuen var tildekket av stillas. Noen bilder fra turen følger:
Bilde 1: Utsikt over Ipanema og Leblon
Bilde 2: Jesus repareres
Bilde 3: Posering og utsikt

Fredag brukte jeg til det jeg ikke rakk å gjøre på onsdag, altså å bruke dagen på stranda. Det er ikke mye å si om den dagen, annet enn at det blåste en del, og at strendene i Rio kan produsere ganske imponerende bølger.

I dag (lørdag) har det ikke skjedd stort mer enn det som står i innleggets innledning. Jeg dro fra herberget i Ipanema, og ankom hotellet. Nå føler jeg at det blir litt ensomt her, og gleder meg til å treffe nye mennesker om få minutter!

De første dagene

Nå har jeg kommet trygt fram, og har hatt et par flotte dager i Rio de Janeiro. Jeg har absolutt hatt naturkreftene på min side denne uka. Nesten alle spor etter flommen som var her var borte da jeg kom fram (bortsett fra at veien opp til statuen av Jesus er skylt bort og dermed stengt for øyeblikket), og vulkanene på Island valgte å holde seg i ro til etter at jeg hadde dratt. Det er jeg selvfølgelig veldig glad for.Jeg sitter allerede med veldig mange opplevelser og innttrykk, og selv om det bare er 5 dager siden jeg dro, føler jeg at jeg har vært borte mye lenger. Her kommer en kort oppsummering av de første dagene jeg har hatt:

Selve reisa gikk knirkefritt. Forutenom at det var en liten ventetid på Heathrow og at jeg måtte sitte mellom to spebarn (som heldigvis sovnet relativt fort etter en del gråting) på flyet til Brasil, var det ingenting å utsette på nedreisa. Sekken min kom seg også fram i tide selv om den hadde vært innom tre forskjellige fly.

Da jeg landet i Rio følte jeg meg faktisk ganske redd. Jeg visste jo hvor jeg skulle, og jeg hadde kommet i snakk med noen mennesker som skulle i den samme retningen, men jeg følte allikevel et ganske sterkt ubehag. Jeg delte en drosje med de nevnte menneskene, kom meg fram til herberget, og ble heldigvis fort kvitt den ubehagelige følelsen. Jeg kom fram en stund før de åpnet for innsjekking, og kom i snakk med en fransk jente som også ventet på å flytte inn. Hun hadde allerede reist i et par måneder, hadde vært i Brasil i noen uker, og var snill nok til å gi meg noen råd mens vi gikk en tur langs Copacabana. Resten av dagen brukte jeg på å slå meg ned i herberget og bli kjent med de andre gjestene. Alle jeg har truffet på er veldig hyggelige mennesker som det er lett å bli kjent med!
Dagene etter har jeg brukt på å være turist. Jeg har vært veldig heldig med været, og derfor har mye av tiden gått med på å være på de forskjellige flotte strendene i Rio. Jeg har også vært på et av utsiktspunktene og fått noen flotte bilder derfra, og jeg har besøkt noen utesteder sammen med de andre fra herberget. De kommer fra hele verden (Irland, Jordan og USA for å nevne noen steder), og språket vi bruker er engelsk. Jeg merker godt at jeg ikke har brukt språket i noen særlig utstrakt grad siden første klasse på videregående for tre år siden, og det hender at jeg sitter fastlåst i en samtale fordi ordforrådet mitt ikke strekker helt til, men det begynner å komme seg etter hvert. Jeg møtte ikke på noen andre norske før i går, så jeg har ikke hatt noe annet valg enn å prøve så godt jeg kan.
Det mest minneverdige jeg har gjort hittil er å besøke en av Rios mange favelaer. Det er utrolig mye å si om det, men kort oppsummert kan jeg si at kontrastene fra det jeg er vant med hjemme i Norge er helt overveldende. For å sette det på spissen: I favelaene har de veldig lite, men alle vi møtte på virket utrolig glade. I Norge har vi mye, men vi er misfornøyde og sure ganske ofte.
Andre ting jeg har opplevd er blant annet at bilkjøring i Brasil er ganske annerledes fra det jeg er vant med. Særlig om kvelden kan det virke som at oppmerkning og trafikklys er ment mer som veiledning og anbefaling enn påbud, og man er ikke alltid så nøye med å ha bilbelte tilgjengelig i drosjene heller. Jeg prøver å ta metroen så ofte som mulig.
Jeg synes også det er på sin plass å nevne at brasilianere er veldig imøtekommende mennesker som ikke lar seg stanse av språkbarrierer. Det er utrolig hvor langt man kommer ved hjelp av litt gestikulering og et ordforråd som begrenser seg til 10-20 ord.

I morgen skal jeg på brasiliansk cupfinale hvor det lokale storlaget Flamengo spiller mot et annet brasiliansk lag. Jeg gleder meg enormt, og ser fram til å lære meg noen heiarop for Flamengo. Jeg ser ikke bort i fra at det er dette som skal til for å vekke fotballinteressen min til live igjen.

Jeg beklager det hvis dette innlegget virket litt kaotisk og uryddig, men jeg er ganske sliten og sitter med så mye jeg vil dele at jeg ikke klarer å si alt jeg vil på en strukturert måte. Jeg svarer mer enn gjerne på spørsmål i kommentarfeltet!