Den 25. april dro vi fra Rio de Janeiro med buss til Paraty, en by som stammer fra kolonitida. Den har veldig flott arkitektur, og når man går i gatene føler man seg kastet flere år tilbake i tid. Dessverre har byen blitt rammet av flom flere ganger i nyere tider, og de fastboende har flyttet vekk i stor grad de siste årene. De etterlatte husene kjøpes opp av rike utlendinger og blir til ferieboliger som står tomme store deler av året. Derfor er gatene stort sett tomme, og byen virker ganske øde. Allikevel er det en vakker by, og det er også mye å gjøre i området rundt.
En dag ble brukt til å besøke Trinidade, en plass som ligger noe sør for Paraty og som har de kanskje flotteste strendene jeg noen gang har sett. Det var også stier langs strendene som førte deg ut i skogen ved siden av, hvis man trengte et avbrekk fra solbadinga. Været var supert, og turen var ikke annet enn fantastisk.


En annen dag gikk en stor del av gruppa sammen om å leie en båt og besøke noen øyer i nærheten av byen. Igjen var været på topp da vi dro og det ble mye bading, både i vannet og sola. Etter noen timer i båten kom dessverre en kraftig regnskur brått på og ødela idyllen litt. Regnet ga seg etter hvert, men lufttemperaturen holdt seg (relativt) lav og vi dro tilbake etter det. Det var kanskje flaks, for jeg om kvelden merket jeg at jeg var faretruende nær å bli solbrent, men hadde akkurat unngått det.


Dagen etter forlot vi Paraty, og det neste døgnet ble tilbrakt på buss via Sao Paulo til Foz do Iguaçu. Det var god standard på bussene, men det blir uansett trangt og jeg sover i hvert fall ikke godt på dem. Buss er til for transport og ikke søvn, mener nå jeg.
Foz do Iguaçu er, som navnet kanskje røper, en by som ligger ved Iguaçu-fossefallet. Det er et mektig fossefall på grensa mellom Brasil og Argentina, og plante- og dyrelivet rundt er også rikt. Vi tilbrakte én dag på hver side, og siden byen ligger nær Paraguay, tok noen av oss også en snartur innom et svart marked i byen Cidade del Este. Fossen var utrolig imponerende, og ifølge turlederen vår var vannføringen åtte ganger så stor som vanlig pga. det intense regnværert for rundt en måned siden. Inntrykket jeg fikk kan nok ikke overføres gjennom bilder, men jeg viser allikevel noen av de jeg tok, henholdsvis to fra den brasilianske siden og to fra den argentinske.

En annen dag gikk en stor del av gruppa sammen om å leie en båt og besøke noen øyer i nærheten av byen. Igjen var været på topp da vi dro og det ble mye bading, både i vannet og sola. Etter noen timer i båten kom dessverre en kraftig regnskur brått på og ødela idyllen litt. Regnet ga seg etter hvert, men lufttemperaturen holdt seg (relativt) lav og vi dro tilbake etter det. Det var kanskje flaks, for jeg om kvelden merket jeg at jeg var faretruende nær å bli solbrent, men hadde akkurat unngått det.
Dagen etter forlot vi Paraty, og det neste døgnet ble tilbrakt på buss via Sao Paulo til Foz do Iguaçu. Det var god standard på bussene, men det blir uansett trangt og jeg sover i hvert fall ikke godt på dem. Buss er til for transport og ikke søvn, mener nå jeg.
Foz do Iguaçu er, som navnet kanskje røper, en by som ligger ved Iguaçu-fossefallet. Det er et mektig fossefall på grensa mellom Brasil og Argentina, og plante- og dyrelivet rundt er også rikt. Vi tilbrakte én dag på hver side, og siden byen ligger nær Paraguay, tok noen av oss også en snartur innom et svart marked i byen Cidade del Este. Fossen var utrolig imponerende, og ifølge turlederen vår var vannføringen åtte ganger så stor som vanlig pga. det intense regnværert for rundt en måned siden. Inntrykket jeg fikk kan nok ikke overføres gjennom bilder, men jeg viser allikevel noen av de jeg tok, henholdsvis to fra den brasilianske siden og to fra den argentinske.
2. mai ble en ny natt på buss da vi dro til Buenos Aires, og selv om den bussen holdt enda høyere standard, ble ikke søvnen noe bedre av den grunn. Det skyltes blant annet at vi ble stoppet minst seks ganger i kontroll gjennomført av argentinsk militærpoliti! Blant disse var en passkontroll klokken fem om natta, noe som var heller utrivelig. Turlederen vår sa at det vanligvis ikke var mer enn én sjekk. Jeg vet ikke hva som var bakgrunnen for disse grundige kontrollene, men noen sa til meg at det kunne være pga. 1. mai og offentlig helligdag: enkelte argentinere benytter visstnok denne dagen til å dra over grensa for å kjøpe narkotika. Jeg vet ikke om det er den faktiske årsaken, men basert på alle narkotikahundene som var innom virker det ikke helt urimelig.
3. mai ankom vi i hvert fall Buenos Aires trygt, om enn noe forsinket. Det var gruppas siste kveld sammen, og vi spiste lokal mat i en veldig koselig restaurant der jeg fikk en velsmakende argentinsk biff.
Dagen etter var det avskjed, og jeg sjekket inn på herberget jeg nå holder til i. Jeg har dessverre klart å pådra meg en aldri så liten forkjølelse, og har ikke hatt energi til å gjøre så mye enda. Jeg har vandret rundt i gatene og sett meg om, men det er det hele. Jeg føler meg heldigvis litt bedre nå, og forhåpentligvis er jeg klar til dyst i morgen igjen. På planen står å utforske Buenos Aires mer, kanskje se en fotballkamp og å finne ut hvor jeg skal dra videre etter dette!
Jeg vil til slutt benytte anledningen til å ønske min kjære bror Magnar til lykke med dagen som inntreffer omtrent nå deres tid.
Ha en flott dag og kos deg masse, Magnar! Unn deg selv å slappe av litt, og hils alle hjemme :)
Interessant turfortelling.
SvarSlettFint du har det bra.
Magnar var hjemme til middag i går, og hilsenen er ringt til han som i dag er sammen med Ronja på Turrhaug.
Far